Ukas 3 Minutter

Det er 14 dager til jul. 21 dager til året er omme. Hvert år, sånn omtrent midt på høsten, har jeg inntrykk av at tiden går raskere. «Var det ikke akkurat september?» spør jeg meg i køen for å legge om til vinterdekk. Litt for sent, akkurat som i fjor.

Tid er et snodig fenomen. Vi kaller den en ressurs som må passes godt på. Vi prioriterer, porsjonerer og planlegger. Vi prøver å skynde oss for å spare den, men jo raskere vi løper, jo raskere går tiden. Akkurat som tredemøllen som tilpasser farta løperens hastighet. Vi vil aldri klare å slå mølla og komme først i mål.

Kanskje er det nettopp denne ideen om å bli ferdig med alt som er problemet? Innerst inne tror vi at det er mulig, bare vi løper fort nok og planlegger nøye nok. Men jo mer vi får unnagjort, jo mer nytt kommer inn....

Kapasitet og tid er to ord vi gjerne bruker som synonymer.

«Beklager, men dette har jeg ikke kapasitet til nå,» er det samme som: «Beklager, men dette har jeg ikke tid til nå.» Men stemmer dette egentlig?

Vi kan gjøre jobben vår, eller leve livet vårt, på to måter: Måten vi gjør i dag og måten vi er kapable til. Det vi er kapable til er som oftest noe mer enn det vi gjør i dag.

Kapabel, beskriver kapasiteten som bor i oss. Avhengig av hvor gode vi er til å utnytte dette uforløste potensialet, minskes eller forstørres gapet mellom der vi er i dag og der vi kan være. Å våge seg over gapet krever mot.

Der vi er i dag er som oftest et behagelig sted å være. Og om det ikke alltid er behagelig, så er det i det minste velkjent. Hadde det bare ikke vært for den indre stemmen som hvisker at det bor noe...

Hvem hadde trodd at det skulle bli corona-påske i år også! Når jeg blar tilbake til Ukas 3-Minutter fra i fjor ser jeg at den handlet om tålmodighet! Jeg skulle bare ha visst!

Det er to ting som gjør oss utålmodige, skrev jeg den gangen. Kunnskapsfellen og Overføringsfellen.

Kunnskapsfellen er vår manglende kunnskap om hvor mye tid og ressurser en gitt utfordring egentlig krever for å bli løst. Jo mer vi kan om faget, jo lengre tar det før vi blir utålmodige.

Overføringsfellen er mer innviklet. Den er resultatet av hjernens forkjærlighet til å finne orden i kaoset. Vi tar utgangspunkt i noe som likner, og overfører våre forutsigelser til den nye situasjonen. Tar vi feil, blir vi utålmodige.

Når det gjelder pandemien har vi nok alle, uavhengig av vårt kunnskapsnivå, nådd vår tålmodighetsterskel....

Idet denne e-posten blir sendt, er jeg på vei hjem med en liten blandingsvalp på fanget. Hva har skjedd? Har plutselig pandemien gitt meg og familien mer tid?

Ja, vi er mindre på farta nå enn før, men ellers ser kalenderen ganske lik ut. Digital, men travel allikevel.

Men det har skjedd et skifte. Vi skaffer oss hund, fjellsko og hengekøyer. Vi tar vare på de nære tingene, fordi vi har blitt nødt til det.

Hvor har vi fått denne tiden fra? Er det fordi støyen faller bort? Selskapene vi før måtte pine oss gjennom med dårlig rødvin har forsvunnet. Likeså har svippturer og langhelger.

Jeg tror årsaken ligger dypere. Vi har blitt klar over at tiden ikke må styres med kalenderen, men gjennom vårt fokus og våre prioriteringer. I fravær av gruppepress og sosial tilpasning innser vi at det valget ligger hos oss.

...

Vi har snakket mye om mental styrke og utholdenhet . Selv om vi kan og må trene oss opp i begge deler, kan man stille seg et spørsmål: Må man være sterk og ha god utholdenhet hele tiden?

Sannsynligvis ikke. Og kanskje kan det å vite ”when to quit and when to stick” være en av de viktigste ferdighetene vi trenger i livet. Du får vite mer om hva jeg mener om dette under.

Jeg var på hyttetur i vinterferien. Den ene kvelden var det musikk-quiz. Faren min likte country-musikk, så det tok meg bare et par sekunder å gjenkjenne Kenny Rogers klassiker, The Gambler . Han kunne ikke ha oppsummert livets «gamble» på en bedre måte:

“You've got to know when to hold 'em.
Know when to fold 'em.
Know when to walk away.
And know when to run.
…

Every gambler knows
that the secret to survivin'
is knowin' what to throw away
and knowin' what to keep.
'Cause every hand's...