Om å vente

ansvar handlekraft Dec 17, 2021

 

Helt fra vi er små blir vi lært opp til å kunne vente. Vi lærer å vente på tur. Vi venter på sommerferien og storefri. Vi venter på bursdager, og at søndagsbesøket hos tante og onkel skal ta slutt.

 

Vi venter fordi vi må. Tross alt har vi ikke lappen, Visa-kortet eller gjennomslagskraften til å kunne ta saken i egne hender. Men er det å kunne vente uten å lage for mye bråk fortsatt en god ting?

 

Det kan virke sånn. Ta toget, for eksempel. Forsinkelser på 10 minutter og oppover deler pendlerne i to grupper. De med stoisk ro og to mindfulness-kurs bak seg, og oss ulykksalige andre som er limt til telefonen for å panisk omrokere ettermiddagens avtaler.

 

Men ser vi litt nærmere på dette med venting, så er det ikke sikkert at barndommens dyd er universelt gyldig. Venting på det vi ikke har kontroll over er én ting, men venting på noe vi selv egentlig kunne påvirke er noe helt annet. Det er den siste type venting som skaper enda mer frustrasjon enn Vy sine signalfeil.

 

Når vi venter istedenfor å handle, forventer vi at noen andre trår til. Enten fordi de burde eller fordi vi ikke orker. Av og til begge deler.

 

Med tiden blir vi derfor rastløse. Rastløsheten er underbevissthetens tegn om at våre egne ressurser ligger brakk. Når vi ikke tar hintet går rastløsheten over til sinne. Sinne er underbevissthetens varsel om tap av kontroll. Kontroll over noe vi innerst inne vet at vi kan fikse selv.

 

Det sies at gode ting kommer til den som venter, men oftest kommer enda bedre ting til den som handler. Det er noe befriende i å ta skjebnen i egne hender og samtidig løfte byrden fra andres skuldre om å bære dette ansvaret for oss.

 

Tross alt har vi nå lappen, Visa-kortet og gjennomslagskraften.

 

Til deg som vil leve, lede og levere best mulig.

- Elke

Close

50% Complete

Få 3-Minutters Påfyll

direkte i din innboks. Hver uke. For at du lykkes!